Anne kan sprenge slusene for oppdemmet følelsesliv.  Historien handler om den tragiske skjebnen til en jente som får livet revet fra seg i altfor tidlig alder. Boka blir i dag regnet som en moderne klassikker. Haugen blir stadig overrasket over at romanen fortsetter å vekke interesse verden over.

- Siden Anne først kom ut i 1968 har den sirkulert rundt i verden og det fortsetter å komme henvendelser, det er det rare. Så får du eksotiske utgaver med tegnsystem som du ikke kan lese, men som er vakre å se på. Med andre ord så må det finnes en interesse langt utenfor Norge og det miljøet som romanen opprinnelig er skrevet i. Da våger jeg meg til å tro at den har klart den vanskelige balansegangen mellom det stadbundne, tidsbundne og noe som er utenpå tida, som er universelt, sier Haugen.

Forfatteren er bare glad og takknemlig for at historien om Anne fortsetter å leve videre i nye uttrykk på teateret.

- Det er det kunst handler om, du må slippe det fra deg. Når du setter punktum og lar et manuskript gå så er det ikke ditt lenger, det er en naiv tankegang. Da er det satt ut i verden og står til fritt bruk. Kunst er til for å deles hvis ikke kan det vær det samme, sier han.

Moderne klassiker i ny drakt

Så hvor vanskelig har det vært å omforme romanen til å bli en iscenesatt forestilling? Regissøren bak dramatiseringen, Sullivan Lloyd Nordrum kan fortelle om en spennende prosess med råd og vink fra Haugen.

- I starten så var det viktig for meg å ha lange samtaler med Haugen, fordi han skriver veldig kryptisk og komprimert. Det var mange gode situasjoner som jeg ikke kunne lese meg fram til. Så det vi gjorde var å lese igjennom hver side og stille helt enkle spørsmål for å få kartlagt hele bokens reise. Så spilte vi igjennom alle scenene fra boken slik at alt kom fram i lyset. Intensjonen var å finne ut hvordan man iscenesetter et dikt. Men også finne historien bak diktet, siden det er en roman, sier Nordrum.

[img234534_2LM]

En sentimental historie om Norge

De tunge følelsene i historien gir et sterkt og intenst inntrykk, det er noe som også regissøren kan føle på.

- Noen ganger så kan du bli redd for sentimentaliteten, men så må du bare hoppe ut i det kalde vannet. Du må tenke på hvordan du kan eie sentimentaliteten og virkelig mene det. Det viktigste er å ta teksten på alvor og leve seg inn i det, sier han.

Nordrum håper at publikum kan få et tydeligere bildet av en fjern og vanskelig fortid, men som er en viktig del av Norgeshistorien.

- Jeg håper de kan bli litt kjent med Anne og prøve å akseptere at hun skal dø. På mange måter så er Anne en historie om Norge og en tid som har vært, men som vi ikke har noe forhold til lenger, sier han.