Wayback Kristiansand er en stiftelse som arbeider med å hjelpe folk i overgangen mellom fengsel og tilbakeføring til samfunnet. De hjelper også til i tiden etter løslatelse. Stiftelsen har vært etablert i Kristisand siden 2009, og har siden den tid arbeidet med over 200 medlemmer.

Sørnett har snakket med daglig leder av Wayback Kristiansand, Otto Pedersen. Han foreller at det som foregår i tiden rett etter endt soning, er sentralt for hvordan vedkommes liv kan endres. Pedersen har selv vært inn og ut av fengsel, og institusjoner i 25 år. Etter mange år med rusavhengighet og et kriminalt nettverk, ønsket han å gjøre en endring.

-Det eneste jeg tenkte var at jeg kommer ut av fengslet, nesten helt lik som da jeg kom inn i fengslet. Jeg hadde ikke fått tid til å endre verken miljø, aktiviteter, bopel eller jobb.

"Håper vi kan være broen tilbake til samfunnet"

 

Pedersen forteller at som medlem av Wayback skal du virkelig ville bli fri for rus, og ikke vende tilbake til det kriminelle miljøet. Han legger vekt på at det første valget man tar etter man har sluppet ut av fengselet, kan være med på å gjøre hele endringen på hvordan det skal gå videre. Han har selv vært i situasjoner etter soning hvor han har bestemt seg for at han er lei av fengselslivet og å ruse seg, og at han ønsker en forandring. Han legger til at det ofte har vært tanken, men at han "bare" skal ruse seg en siste gang, før han blir rusfri.
-Etter slike perioder gikk det ofte ikke mer enn et halvt år før jeg ble arrestert igjen. Og da tenkte jeg som regel, hva var det som gikk galt denne gangen? Men det var alltid det samme: rusmidlene.

For øyeblikket jobber det fire personer i Wayback. Jobben de utfører varierer, men hovedsakelig hjelper de innsatte med veien til livet utenfor murene. Sørnett har snakket med Janet Lindeland som jobber som fadder i organisasjonen. Hun har siden 2009 vært en klippe for mange. Lindeland har hovedansvaret for å jobbe med kvinner som ønsker hjelp i tiden under, og etter soning.

20 år med rus og kriminalitet lagt bak seg

[img222453_2RM]

For å jobbe i Wayback er du nødt til å ha en erfaring med hvordan det er å sone fengselsstraff. Janet Lindeland har selv vært gjennom dette, men lever nå et nytt liv. Hun har lagt bak seg 20 år med inntak av rusmidler og kriminalitet, og håper på å gjøre en forskjell for kvinnene hun daglig jobber med. Hun forteller at det handler om å bruke egen erfaring, og gi denne videre til de som er i en liknende situasjon.

Lindeland jobber primært med kvinner som soner i Evje fengsel, som er et rent kvinnefengsel. Hun forteller at hennes jobb går ut på å komme "inn på banen" ganske kjapt. Sammen med den innsatte lager hun en plan for hvordan tiden på utsiden kan gjøres annerledes, slik at veien tilbake til rus og kriminalitet ikke skal være kort.
-På grunn av dette er det alfa & omega at jeg har vært der selv. For jeg vet selv hvordan det er å sitte der, og ikke ha noen.

Vanskeligere å være kvinne i et rus- og kriminelt miljø
Lindeland forteller at kvinnene hun møter har en helt annen psyke enn mennene. Disse damene har ofte vært utsatt for hendelser mange kan se på uvirkelig.
-De fleste kommer fra et rusmiljø hvor det er vanskelig å være dame. Det er snakk om overgrep, voldtekt og vold.
Hun forteller at på grunn av dette sitter mange av kvinnene med skrekkelige historier, traumer og generelt mye i ryggsekken.
-Mange av damene sliter med forskjellige problemer både i, og utenfor fengslet. Derfor er det fint at jeg kan være en støtte for de, og si at "jeg er her, jeg blir med deg hele veien".
Lindeland ønsker å gi disse kvinnene smaken på livet, uten å tilføye rusmidler og gå tilbake til det gamle miljøet.

Mange års erfaring med de innsatte

Stine Berger er fengselsleder ved Ringerike fengsel, og har mange års erfaring med både innsatte og ansatte. Hun startet som fengselsbetjentvikar i 2004, og tok senere utdanning ved fengselsskolen. Berger har jobbet som betjent, førstebetjent, inspektør og nå fengselsleder.

Sørnett spurte Berger om hvor mye de ansatte tilrettelegger for at den innsatte skal kunne vende tilbake til hverdagen, etter endt soning. Hun kunne fortelle at alle innsatte får tildelt en kontaktperson, som er utdannet fengselsbetjent. Denne fengselsbetjenten har ansvaret for å kartlegge de innsatte ved hjelp av et eget kartleggingsverktøy. Den ansatte og innsatte har så en samtale om hvilke behov/områder den innsatte trenger hjelp til, og hva han/hun kan klare selv under soningen.
Etter den innsatte er kartlagt, så kan kartleggingen brukes aktivt til å planlegge hva den innsatte skal jobbe med under soning. Dette gjøres med tanke på å ha mest mulig klart til den dagen han/hun skal løslates. Berger legger til at enkelte ønsker å gjennomføre et påvirkningsprogram under soning. Noen vil ta utdanning eller søke om behandling for, for eksempel rusproblemer.

[img222453_3LM]

-Kontaktbetjentens rolle er å være en støttespiller og motivator, og hjelpe innsatte med de tingene han eller hun trenger litt støtte for å få til.
Berger forklarer at kontaktbetjenten er den innsattes bindeledd ut mot kommunale tjenester og kontaktpersoner, i kommunen den innsatte skal løslates til.

Ikke alle ønsker å gjøre noe positivt ut av soningstiden

Stine Berger forklarer at selv om flesteparten av de som sitter inne ønsker en forandring, så er det dessverre ikke alle som vil gjøre noe positivt ut av soningen sin.

 

-De ønsker kanskje verken kartlegging eller noe særlig dialog eller hjelp fra kontaktbetjenten sin. I disse tilfellene er det kontaktbetjentens jobb og forsøke å motivere den innsatte til å kanskje få lyst til å starte med noen små endringer, som man kan bygge videre på etter soningen.
Berger legger til at endring er frivillig, og at den innsatte må ha et ønske om å endre seg. Betjentene kan ikke pålegge eller tvinge frem en endring hos den innsatte.

Fra høyt sikkerhetsnivå og rett ut i samfunnet
Fengselslederen kunne legge til at det er mange innsatte som har psykiske utfordringer, og som kanskje blir sittende i fengsel med høyt sikkerhetsnivå frem til de skal løslates. Dette mener hun ikke er noen god løsning, da kontrasten blir stor mellom høyt sikkerhetsnivå i fengselet, til å komme seg rett ut i samfunnet igjen.

Da Sørnett spurte Berger hva hun mener er vesentlig for den innsatte etter endt soning, kunne hun fortelle at det er sentralt å ha en plan.
-Det å ha skaffet seg et sted å bo, ha en jobb og et nettverk man kan henvende seg til uten at det handler om kriminalitet er veldig viktig.

Mange av de innsatte har kun hatt kontakt med et kriminelt nettverk før soning, og Berger mener at det er ikke den beste gjengen å ta kontakt med etter løslatelse, om den innsatte ønsker å endre seg og leve et kriminalitetsfritt liv.
-Her er frivillige organisasjoner som Wayback og Kirkens bymisjon viktige støttespillere for å starte og bygge seg opp et nettverk etter soning.

Hun legger til at det er viktig å starte å pleie relasjoner til familien under soning, slik at den innsatte kan føle at han/hun har noen å støtte seg på når man løslates.
-Ikke alle har et godt forhold til familie før de kommer inn i fengselet, men dette kan i mange tilfeller pleies og stabiliseres igjen.

"vi er ikke stolte av historiene våre. men vi er stolte over at de er historier"

Allerede i barne- og ungdomsårene kom "Hans" ut på skråplanet. Han forteller til Sørnett at han tidlig vanket med folk i feil miljø, og begynte med rus og kriminalitet.

[img222453_4RM]

"Hans" har vært 15 ganger inn og ut av fengsler, og legger til at han skulle ønske han hadde et støtteapparat rundt seg allerede første gangen han ble løslatt.
-Jeg hadde aldri noen å støtte meg til, ettersom jeg valgte den veien jeg gjorde. Jeg hadde bare min mor.

Stolt over å ha gått gjennom rusbehandling
Etter lang tid i fengselet så forsto "Hans" at han ønsket en endring, og forandring. Han gikk til legen sin og forklarte at han ønsket å bli rusfri, og ville i rusbehandling.
-Gjennom og etter behandlingen traff jeg folk som hadde tilknytning til Wayback. Og da jeg var ung var det to ting jeg ikke skulle gjøre. Det var rusbehandling og bli kristen. Men her sitter jeg. Stolt over å ha gått gjennom rusbehandlingen.

Ønsket ikke å åpne hjertet
Da han bare var et barn mistet han faren sin, og som syttenåring mistet han sine tre beste venner. "Hans" forteller at han ikke hadde sluppet noen inn på seg i løpet av hele sitt liv. Han hadde ikke opplevd kjærlighet, fordi han mistet alle rundt seg. Gjennom rusbehandlingen lærte han å vise følelser, og å slippe folk inn på seg igjen.

Hør mer om "Hans" sin historie under:

[faktaboks]