Korona har ført til alternative metoder som regjeringen har måttet iverksette for en tryggere hverdag. Dette har så klart påvirket alle deler av samfunnet, og funksjonsnedsettede er ikke annerledes. Erfaringene derimot er ganske forskjellige – noen har opplevd å bli fullstendig ignorert, mens andre snakker om at situasjonen deres har blitt enklere fordi forholdene har forandret seg. Vi spør flere om hvordan erfaringene deres har vært i forhold til funksjonsnedsettelse og korona, blant annet Ida Elisabeth Nordvik (21). Hun ble student etter korona skjedde, og har fått en del unike erfaringer fra dette.

 

Foreløpig online-undervisning et alternativ senere?

[img220312_2RM]

-Hvordan har den overgangen vært for deg under korona? -Det har vært vanskelig. Man møter ingen av de man studerer med. Man sitter hjemme fra kanskje åtte til fire på skjerm. Det er ikke bare, bare. Nå har jeg jo BPA som kommer hjem til meg hver dag, så jeg får jo heldigvis vært med en person i noen timer om dagen.

Hun snakker videre om selve undervisningen og om hvordan det har vært. -I Fredrikstad er det ikke full lockdown så man kan jo finne på litt, men prøver selvsagt å begrense det., sier hun. Men, vi har likevel bare hjemmeundervisning. Så for min del er det å drasse med seg utstyr ned for å sitte foran samme skjerm på skolen som en ville ha gjort hjemme. Så sånn sett er det en fordel. Hadde man hatt mer mulighet for digital undervisning kunne kanskje flere som ikke har mulighet til å møte opp fysisk, studert. Hvis man tenker på en person med funksjonsnedsettelse, så er det jo flere som kan møte opp hvis de får det digitalt. Jeg tror at det er positivt at man kan være med på digitale flater. Det er så enkelt som at man kan ta det på telefon.

Ida nevner også om man skal ha på kamera. -Det er jo en sånn «evig diskusjon». Det er vel det eneste som kan bli et problem. Vi har en lærer som krever at vi må ha på kamera, og hvis vi ikke har det begrunner vi det. Han godkjenner det stort sett alltid. I det faget har vi krav om 80% oppmøte, så jeg ser at det kan være en utfordring for lærerne.

Tenker du at dette kan være et alternativ til vanlig utenom korona også? -Absolutt. For min del har jeg valgt å bo på kalde Østlandet i januar, sier Ida. Når jeg kom var det veldig mye snø, og en fra studentsamskipnaden måket en ettermiddag, men glemte å måke inngangspartiet mitt. Det var jo nydelig, not! Ler hun. I den perioden hadde det nesten ikke vært verdt det for meg når været var verst. Det er en bra ting at hvis det er for eksempel dårlig vær, så kan jeg sitte hjemme. Før jul måtte vi ikke komme, det var en del som var med digitalt også.

De har en god del prosjekter, forteller hun. Hun studerer innovasjon og prosjektledelse, noe som krever mye arbeid. Prosjektene er også ganske store. Da har de vært i grupper. Ida forteller om et prosjekt der de satt digitalt. -Det gikk helt fint, sier hun.

Hun bemerker at det hadde vært veldig fint om man kunne ha valgt å møte fysisk eller digitalt. Lærerne deres har blitt mye flinkere på å spre timene litt ut slik at det ikke blir så mye på en gang. -Den første uken hadde vi en dag der vi hadde fra åtte til fire uten pause. Da ble det protest i klassen, for å si det sånn. Det er vel det man må passe på når det er digitalisering, egentlig. At det blir ordentlige pauser. Det er absolutt en fordel med det digitale, men det er absolutt en fordel at man har det alternativet om å være med digitalt når korona letter opp. At man bruker dette hvis man ønsker.

[img220312_3LF]

 

Vi spør Tove Linnea Brandvik som er Forbundsleder for NHF (Norges Handikapforbund). Hun forteller om forskjellige problemstillinger de har møtt på, samt urovekkende konsekvenser pandemien har hatt.

[faktaboks]

 

De som kommer verst ut er de som har den svakeste statusen i samfunnet

-Har dere fått et inntrykk av at folk har et problem med å få tilgang til sykehus eller pleie som de får til vanlig? -Når det skjer kriser i en eller annen situasjon vet vi fra før av at de som har den svakeste statusen eller rettigheten i samfunnet er ofte de som rammes først og verst. Og i Norge er det slik at det å ha en funksjonsnedsettelse betyr at du ikke er likestilt, og du diskrimineres også i en god del sammenhenger. Så dette vet vi historisk at slik fungerer verden. De vanlige gjennomsnittspersonene blir ivaretatt først. Så det er et av bakteppene vi må ha med oss for å se hvordan dette slår ut imot folk med funksjonsnedsettelser. Det vi vet er at funksjonsnedsatte har behov for noen tilrettelegginger eller tilgang til en del tjenester som krever at man har et fysisk møte med noen personer. Det kan være et møte med en fysioterapeut for eksempel, det kan være behov for et møte på sykehus med en lege, det kan være behov for å kle av eller på seg. Og det som var refleksen når pandemien kom, og når man innførte smittevernbegrensningene, var jo å holde avstand og å ikke møte andre folk. Dette tolket vi – de som utførte oppgaver, veldig strengt. Det å hjelpe folk uten å røre de kan være umulig. Så i stedet for å tenke gjennom om man kunne få det til, valgte man å stoppe en del tjenester. Jeg tror det var veldig fordi man var redd for å smitte andre, veldig redd for å gjøre det verre og en frykt for å gjøre funksjonsnedsatte mer syk. Dette betyr da at folk ikke fikk fysioterapi eller den behandlingen de trengte for å enten bli bedre eller holde ved like det de hadde. Folk hadde mye mindre assistanse.

Vanlige oppgaver ble vanskelige å gjennomføre uten støtte

Brandvik forteller om oppsiktsvekkende situasjoner privatpersoner har måtte akseptere siden de ikke har mye annet valg: -Mange bruker BPA (Brukerstyrt Personlig Assistanse), men denne måten å organisere tjenester på ble ikke vurdert som samfunnskritisk fordi de ikke utføres av helsepersonell. Det viktige her er at de som brukte BPA fikk samme retten til å få daglige oppgaver utført som andre. Dette er helt vanlige ting som å stå opp, legge seg, dusje, spise og å kunne delta i samfunnet på lik linje med andre. Vi hadde tilfeller der folk ble nektet å dusje i flere uker, og det er jo klart er jo at dette ikke er holdbart for noen. Det vi gjorde fra organisasjonens side var å melde til myndighetene om de hendelsene som ble plukket opp tidlig slik at de ble fanget opp. Men dessverre har det ikke gått helt på silkeføre for alle. Den som trengte assistansen eller behandlingen har fått for lite fysioterapi og har mye mer smerter som følger. Vi har hatt folk som ikke har fått lov til å reise med buss siden bussjåføren måtte komme ut og legge ned plattform og da kunne man jo bli smitta. Man hadde heller ikke lov til å reise med drosje siden man måtte feste rullestolen inne i drosjen og sjåføren kan da også bli smitta. I stedet for å finne løsninger for hvordan smittevernet kunne løses så nektet man folk å reise. Det er diskriminering og viser hva som skjer når man ikke tenker at alle har de samme rettighetene. Så man måtte da ha en situasjon der du hadde en egen bil, eller der noen kunne kjøre deg. Og det sier seg jo selv at ikke alle hadde den muligheten. Så det var slik at vi måtte gå i dialog med en del selskaper for å forklare hva vi kunne gjøre og hvordan vi kunne løse det. Men vi ser i veldig mange situasjoner må familien og pårørende ta over veldig mange oppgaver. Det gjør jo at familiene får en mye større belastning. Den kontakten vi har hatt med myndighetene har vært helt avgjørende for at de (myndighetene) skal få gjort de riktige tingene.

Brandvik forklarer rundt forskjellige tilfeller organisasjonen har vært i kontakt med: -Vi har sett tilfeller med barn på hjemmeskoler der en del barn har spesialpedagogisk undervisning, og man har ikke klart å ordne digital undervisning eller at noen kan reise hjem til de barna, så en god del av de har mista undervisning. Så laget man et system for at de barna som har behov for å få undervisning som man må løse spesielt tilpasset barnet for at de kan komme på skolen, men det er fortsatt arbeid å gjøre der med myndighetene. I utgangspunktet har man vanskeligheter for å bevege seg rundt i samfunnet – en del på grunn av pandemien, men også på grunn av samfunnet. En del funksjonshemmede har fått det jeg kaller «dobbel dose».

-Det høres ut som det har vært et stort trykk det siste året? – Ja, altså for oss i organisasjoner har vi brukt veldig mye tid på å kartlegge hva som skjer med folk ute for å kunne klare å sørge for at myndighetene fikk informasjon som de også trengte. Fordi en del av det myndighetene gjorde før, har de tatt seg tid til smittesporing og slikt. Så vi merker at vi har hatt ekstra mye å gjøre.

Positive forandringer har skjedd, men Brandvik sier det fortsatt er et stykke å gå

Om hvordan slik ting er nå, ett år etter første lockdown, forklarer hun at noe har blitt litt bedre, men det er fortsatt ting som gjenstår. Det har blitt tydeligere føringer på at man ikke bare kan ta i fra folk tjenester. Man har blitt bedre til å håndtere muligheter tilknyttet til skole, men fremdeles er det mange ting som henger igjen. Noen har utsatt behandling for frykt av smitte og bekymringer for å sette seg selv i en risikosituasjon. Dette har konsekvenser for hvordan helsen til folk er i 2021. Veldig mange blir å ha et redusert funksjonsnivå. Det blir et etterslep for å kunne ta igjen undervisning, å få ta igjen aktiviteter. Så det som bekymrer oss er at man ikke klarer å ta igjen det etterslepet helsemessig. Det vi håper samfunnet har lært, er at kontakt med organisasjonene er absolutt avjgørende for å tak i informasjon raskt nok. Helsedirektoratet og helsedepartementet er avhengige for å få inn informasjon som vi får av alle medlemmene. Det er viktig å få tak i riktig informasjon, og nok informasjon. Nå i mars skal Stortinget ha til behandling FN-konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne som er en internasjonal konvensjon som Norge signerte i 2013, og vurdere om det skal være en del av den norske menneskerettighetsloven. Det handler om hvordan funksjonsnedsatte blir vurdert i forhold til norskt lovverk. I en slik situasjon som nå hadde det vært tydelig at det ikke hadde gitt samfunnet anledning til å behandle folk med funksjonsnedsettelse annerledes på grunn av dette.

Hun legger til at hun håper at arbeidsgivere også ser at man kan gjøre ting annerledes, og også likevel få et godt resultat ut av det. Funksjonshemmede klarer gjerne å gjøre jobben like godt hvis de bare får sjansen til det. Funksjonshemmede er en ressurs som dessverre blir oversett av de som ansetter. I tillegg snakker hun om tilfeller om personer med familie av utenlandsk bakgrunn som ikke kan godt norsk, og som ikke forstår informasjonen ble ikke oversatt raskt nok eller ble ikke laget med godt nok språk så alle kunne forstå hva de ønsket å formidle. Her har de prøvd å oversette slik at de dette gjelder kan forstå, men det er likevel en vanskelig situasjon.

[img220312_4LM]

"Pandemien har gjort det utfordrende å gjennomføre vanlige prosedyrer"

To klinikkdirektører bekrefter at det ikke har vært mye forandringer, men gir også bekymringer som er noteringsverdig. Nina Hope Iversen, klinikkdirektør ved Sørlandet Sykehus Krs sier at alvorlig syke og kirurgi/ortopedi øyeblikkelig hjelp kommer inn som før.
Øre, nes

e, hals (ØNH-avdeling) var nede en kort stund i fjor vår på hørsel, men der har vi nå kortere ventelister enn før pandemien. Her er det primært barn og voksne med infeksjonstilstander som har blitt redusert (lavere sykelighet pga. gode smitteverntiltak i befolkningen). Ellers kommer pasienter som før. Det er ikke meldt om færre med handikap.
Hun legger til at det er god dialog med Brukerutvalget i SSHF, som tar opp ting som ikke funker. Den uroen som har blitt tatt opp, er ift. sårbare barn, siden man ser færre barn i spesialisthelsetjenesten for tiden.

Øystein Evjen Olsen sier også at ved SSF (Sørlandet Sykehus Flekkefjord) har vi merket en begrenset nedgang i antall medisinske pasienter, men det ser ut som det er på vei til å normalisere seg.  Angående rutiner nevner han at det er en rekke prosedyrer som er endret i forbindelse med pandemisituasjonen.  -De viktigste handler om forebygging av smitte i mange arbeidsprosesser (i avdelingen, ved gjennomføring av møter, mottak av pasienter, screening av pasienter ved innganger med mye mer), håndtering av mistenkt og bekreftet smittede pasienter og ansatte, sier han. -Pandemien har gjort

[img220312_5RM]

det utfordrende å gjennomføre vanlige prosedyrer, særlig knyttet til mottak av pasienter som faller inn under kategorien «mistenkte smittet» da disse må behandles som smittet.  Alle pasienter som er mistenkt, og bekreftet smittet medfører mer omfattende arbeidsprosesser da alle smitteverns-rutinene skal ivaretas i tillegg til de vanlige kliniske prosedyrene.