[sniplet faktaboks]

"Har du noen gang hatt en sånn dag der alt går galt, Tussi?", spør Ole Brumm. Filmen, som er basert på tre av forfatter A. A. Milnes fortellinger og er den første offisielle oppfølgeren til "Filmen om Ole Brumm" fra 1977, tar for seg en kaotisk dag i livet til dyrene i Hundremeterskogen. Tussi har mistet halen sin, og i tillegg leder misforståelser til at Brumm og gjengen frykter at Christopher Robin har blitt kidnappet av et uhyre.

Filmen har en klassisk, håndtegnet animasjon - eller i det minste teknikker for å imitere dette - som er like sjarmerende som den er nostalgisk, noe som nok vil glede foreldre og andre, litt eldre, kinogjengere. Den følger stilmessig tett opp etter den klassiske forgjengeren fra 1977, hvor det også i denne filmen presenteres som en opplesning av Milnes bøker og figurene fritt kan "bryte den fjerde muren", klatre i bokens tekst og henvende seg direkte til filmens fortellerstemme, blant annet. Det ser mildt sagt helt fabelaktig ut og får filmen til å virke som en storproduksjon hvor noe annet enn en kino-utgivelse ville vært utenkelig.

Dessverre er det ikke helt slik. For til tross for dette, og en animert kortfilm om Lochness-monsteret før filmen, føles det hele som en veldig kort opplevelse med spilletid på drøye én time. Det er ingen spektakulær reise eller konflikt her, men det er ikke noe filmen behøver heller. Nei, det hele virker mer som en hyllest til både forgjengeren, små barn og kreativitet, en film hvor alt kan skje og alt er mulig, og spesielt dette aspektet kommer utilslørt godt frem i en sekvens under rulleteksten ved filmens slutt, uten at jeg skal avsløre noe av hva det går ut på.

De norske stemmeskuespillerne gjør en god jobb, og fans av tidligere Brumm-utgivelser i Norge vil nok gjenkjenne de fleste av stemmene. Rollebesetningen virker mer eller mindre uforandret, med blant annet Anders Hatlo som Tigergutt, og den fyren som spilte Skrue McDuck i "Ducktales" i rollen som Petter Sprett. Ellers består filmens lydbilde av nedtonet orkester-musikk som passer til animasjonsstilen, og, pussig nok, et soundtrack full av barnevennlig folkerock fra  hipster-skuespilleren Zooey Deschanel.

Bortsett fra én veldig åpenbar Raiders of the Lost Arc-vits, er Ole Brumm mer eller mindre blottet for popkulturelle referanser og meningsløse kjendis-gjesteroller for de eldste, og godt er det. Hvordan ble det slik at animasjonsfilmer plutselig skulle være inkluderende for alle aldersgrupper, egentlig? Likevel er det latter for de litt eldre her også, og det hele føles aldri for dumt. Det er et friskt pust med en animert barnefilm hvor figurene for en gangs skyld ikke forteller hvordan de har fullført Kessel-løpet på under tolv parsecs, eller hvor antropomorfiske dyr bryter ut i rap og breakdance. På den annen side, om dette er noe du ser etter, så kan jeg anbefale den italienske, animerte filmtolkningen av Titanic-tragedien. Den finnes.

No time for love, Dr. Jones.