Været henger over meg som en stor kraft jeg har null kontroll over. Om det regner når jeg endelig bestemmer meg for å ta en joggetur, går turen lett til sofakroken og sjokoladebollen. Har jeg planlagt å ha en effektiv studiedag eller å vaske leiligheten samtidig som sola titter frem, blir veien til stranda eller kafeen kort.

Jeg spiser etter været også. Hvem nyter vel reker i februar og ribbe i juli? Er det grått og trist ute, er varm sjokolade og boller en selvfølge. Om jeg skal på ferie og vet på forhånd at det kommer til å være bikinivær, spiser jeg sunt og sliter meg gjennom treningsøkter for å være klar for stranda. Skulle jeg derimot reist på skiferie til Trysil, hadde jeg ikke ofret et sekund på tredemølla!

Her i landet har vi så varierende vær at  temaet har blitt typisk norsk greie.  Folk flest har en over gjennomsnittlig interesse for været. Om jeg en dag har skrivesperre og ikke har dagens saker klare, er ordren klar: skriv om været! Et eller annet. Alle leser det. Nordmenn elsker værsnakk. OK tenker jeg. Som om ikke de ustyrlige naturkreftene bestemmer nok allerede, så må jeg faktisk skrive journalistisk om den også.

De aller fleste nettaviser har henvisninger til værvarselet. Om et ekstremt høytrykk er på vei, får det fort hovedoppslaget. Men for nordmenn er selv ikke dette nok. Her i landet finnes det nemlig egne sosiale nettsamfunn for værinteresserte, og dette blir aktivt brukt. Siste innlegg jeg sjekket på meld.no ble postet for et minutt siden.

Til tross for at været bestemmer mye og etter min smak noen ganger blir litt for kontrollerende, har det flere ganger blitt en redning for meg. Som da jeg tilfeldigvis traff på gamlelæreren fra ungdomsskolen som jeg ikke har så mye til felles med, bortsett fra grafer og molekyler fra åttendeklasseboka som jeg helst vil glemme. God, gammeldags tørrprating om været er som skapt for slike situasjoner.

Eller da jeg var på date. Jeg visste ikke hva i all verden jeg skulle prate om. Heldigvis regnet det. Mye. Så mye regn og vind at en paraply ikke var nok. Jeg var så heldig at jeg fikk bære min egen paraply og holde meg en hel meter unna daten og dermed klare å skjule min nervøsitet nokså godt. Samtidig kunne vi prate om hvor uvanlig mye det regnet akkurat denne kvelden.

Været er og forblir noe jeg rett og slett bare må avfinne meg med at jeg ikke kan gjøre noe med. Bortsett fra å sjekke yr.no og fortsette å starte dagen med å subbe bort til vinduet for å finne ut om jeg må gå med støvler eller ballerinasko.