Onsdag forrige uke ble skattelistene sluppet, og nok en gang får du muligheten til å sjekke hvor mye naboen eller bestemoren din tjener. Alle de store redaksjonene var i full beredsskap den kvelden. Det er ingen tvil om at en journalist med ferske skattelister på skjermen er som et barn i en godteributikk: Mulighetene er uendelige. Det er likevel sjeldent at forsidene dagen derpå blir prydet av noen andre enn de rikeste eller de med mest stigende inntekt.

Innsyn i skattelistene er en rettighet vi nordmenn har hatt i over 150 år. Det følger av skatteloven, og ordningen er et av verktøyene vi har for å sikre åpenhet i det norske samfunnet. Tidligere har man måttet stille opp på skatteetatens kontorer og be om å få papirene utstedt. Dette var en ordning som stort sett ble benyttet av journalister eller folk med mye fritid. I dag er det annerledes: Hvem som helst kan, ved hjelp av få tastetrykk, se hva alle tjener eller eier.

For å unngå uheldige følger av offentliggjøringen, har skatteetaten nå tatt grep. I år er det nemlig ikke mulig å søke opp navn fra landets mest tabloide nettaviser. Du må logge deg inn med MinID for å finne de opplysningene du ønsker. Angivelig skal målet være å snevre inn folks muligheter til å søke. Skattelistene skal ikke misbrukes av pressen, som alltid har tabloide hensikter. Likevel har nettavisene vært like fulle som alltid av aktuelt "disse er rikest i byen"-stoff den siste uken, noe som sier meg at begrensningen på 500 unike søk per person ikke har virket etter sin hensikt. Det har kanskje innsnevret tilgjengeligheten, men den fullstendige listen er fortsatt bare et par tastetrykk unna.

Skattelistene fører helt åpenbart til unødvendig snoking. At barn mobbes i skolegårdene er heller ikke et ukjent fenomen. Jeg vokste selv opp med ei venninne som hvert eneste år gruet seg til å gå på skolen dagen etter at skattelistene publiseres. Hun er dattera til den rikeste mannen i mitt lille lokalsamfunn, som hvert år pryder nyhetssidene i lokalavisen denne dagen. Er prinsippet om åpenhet virkelig så viktig at det rettferdiggjør at barn gruer seg til å treffe sine såkalte venner?

Det er liten tvil om at et samfunn er tjent med åpenhet. Kanskje er det avisenes rolle og yrkesmoral som i dette tilfellet er problemet. For saker som «dette er den rikeste mannen i bygda» - det er vel egentlig ingen nyhet? Det er rett og slett så enkel journalistikk at det ikke fortjener spalteplass i det hele tatt. I de tilfeller der pressen avduker skattesnylt ved hjelp av skattelistene – da utspiller de sin rolle som vaktbikkje. Å printe et glansbilde av den rikeste mannen i bygda over hele forsiden blir noe helt annet. Vi må heller ikke glemme at slik informasjon kan være svært verdifull for innbruddstyver.

Som journalist er jeg også avhengig av prinsippet om åpenhet når jeg skal utføre mitt arbeid som vaktbikkje. Men slik jeg ser det, har dagens praksis med en offentlig gapestokk – skattelistene – svært liten nytteverdi utover nettopp dette prinsippet. Når listene i så stor grad brukes av pressen til noe så enkelt som å fortelle samfunnet hvem som er rikest, da vil jeg stille spørsmålet: Er det virkelig verdt det? Trenger vi egentlig et offentlig, så lett tilgjengelig dokument for å passe på at folk betaler skatten sin? Det er i mange tilfeller frykten for straff som motiverer folk til å betale skatten sin, og i noen tilfeller viljen til å være med på spleiselaget. Nei, hvis vi absolutt skal ha offentlige skattelister: Få dem tilbake på skatteetatens kontorer. Dermed kan de som absolutt vil hente ut papirer derfra – helst langt færre enn 500 i måneden.