Jeg møter Øystein Lønn i døren, tar ham i hånden. En bjeffende liten hund hopper rundt, Lønn beroliger den og klapper den på hodet.

Hva heter hunden?

– Gaia.

Som i jordkloden?

– Stemmer det.

Øystein Lønn, antydningens mester, jeg er på vakt overfor hva han sier, for er han som bøkene sine kan «bare noen setninger romme et liv.» Jeg har lest intervjuer med han tidligere. I et portrettintervju med Harriet Eide skal han ha sagt: «Man skal ikke treffe forfattere, det kan bli en jævlig nedtur.» Men det skal bli en opptur, vi går opp trappen til andre etasje, til en lysfull stue. Det gulmalte huset ligger på en bakketopp på Bellevue, de store vinduene i stuen gir utsikt til byen under, og det veldige havet rundt den.

– Jeg har fått et helt annet forhold til solen etter å ha bodd her, forteller Lønn.

Her ser han forskjellen på solens plassering på himmelen under forskjellige tider på døgnet, og den konkrete forflyttingen i løpet av året.

– Vil du ha kaffe?

Gaia legger seg ved siden av sin herre i sofaen.

– Hun er blitt tolv år nå, sier Lønn. - En edel gammel dame.

– Det er ikke en Terrier?

– Nei, det er en Bichon Frise.

Merkene av levd liv finnes overalt.  I ansiktet hans, i stemmen hans, det han snakker om, alt det strekker over av intellektualisme og tankevekkende betraktninger av et samfunn i omveltning, globaliseringen av verden. Han blir ofte innhyllet i noe nesten mytisk og utilnærmelig, noe hans ubestridte talent sikkert kan ta mye av æren for. Han har blitt kalt antydningens mester, en kresen ordkunstner, og mye annet. Superlativene er sjelden langt unna, men når jeg sitter overfor ham med utsikt til et solbadet vinter-Kristiansand og prater om fortiden hans er det første som slår meg ikke hans intellektualisme, men hans vennlighet.

Konen Else Marie kommer smilende inn, hun setter en kaffekanne og småkaker på bordet.

– Berlinerkranser, sier hun.

– Stappfulle av smør, sier han.

Lønn heller i kaffe til oss begge. Gaia stirrer på meg fra borte ved sofaen.De kullsvarte øynene er det eneste av henne som ikke er hvitt.

Lønn har bodd i Spania under jernregimet, han har sett det som var før og det som er nå.

– Det var jo en jævlig interessant periode i slutten av Francotiden.

Og grunnen til at han flyttet til Spania?

– Årsaken var at metropolene, Paris, Roma, var for dyre. Og så kostet det en tredjepart å bo i Barcelona, så reiste vi ned dit.

Dessuten var Barcelona en by som på den tiden tiltrakk seg kunstnere, folk fra Polen, Tsjekkoslovakia, Tyskland, Estland, Amerika.

– Det Barcelona som vi husker, som jeg husker, det er jo ingenting igjen av det.

– Globaliseringen? 

– Man kan ikke som samtidig forfatter eller journalist eller skrivende menneske overhodet gå inn i ting uten at perspektivet går utover det nasjonale.

 

– Hva er den viktigste drivkraften din for å skrive?

Altså, jeg har alltid følt at jeg er forfatter. Det er det eneste jeg kan.

Han ønsket å bli forfatter siden han var femten år. Hva som fikk han til å ønske det kan han ikke gi noe klart svar på, han sender spørsmålet i mild retur: Når bestemte du deg for å bli journalist?

 

Hva er det dummeste spørsmålet du får fra journalister?

– Ikke så mange dumme, men mange som går igjen. Og det er jo: hva holder du på med nå? Det er jo ikke dumt i det hele tatt, det måtte være en merkelig journalist som ikke spør om akkurat det.

 

– Så...hva holder du på med nå?

– «Thranes Metode» skal settes opp som teaterstykke på Kilden i Mai.

Novellen har tidligere vært filmatisert, da med regissør Unni Straume og blant annet skuespiller Bjørn Sundquist. En film som ble så god at den ble innkjøpt til en samling i The Museum of Modern Arts i New York.

– Hva tror du er nøkkelen til akkurat at «Thranes metode» har gjort det så bra?

– Den har sannsynligvis truffet ett eller annet. Det er nok også derfor teaterfolk på Kilden vil sette den opp.  Teaterfolkene vil forsøke å tilpasse stoffet i novellen til 2013.

– De kan ta seg de friheter de selv vil.

Lønn er spent på resultatet og skal være delaktig i utviklingen.

 

–Når man leser novellen «Thranes metode» kan det virke som om kjedsomhet er viktig tematikk. Er dette hentet fra ditt eget liv?

Teorien min brister like brått som den oppstod:

–Jeg kjeder meg aldri.

At Lønn ligner mye på novellekarakteren sin, kan han altså avkrefte.

–Det er det som er så spennende med å være forfatter. At det dukker opp mennesker som man ikke kjenner, i hvert fall ikke til å begynne med. Til slutt så kjenner man dem – forhåpentlig – rimelig godt.

 

[img77755_2RM]

Det var novellesamlingen «Thranes metode og andre noveller» som skaffet ham Brageprisen i 1993. Noen hevder at det var den som gjorde Lønn, forfatterens forfatter, til en folkets forfatter.

Gjemt bort i et hjørne, bak en porselensfigur av Josef og et fotografi av barnebarnet står Bragepris-statuetten gjemt. Jeg tar den ned for bildets skyld. «1993 for prosa» står det på den.  Bunnen er av glass, jeg vil nødig miste den.

–Jeg har aldri holdt en Bragepris før, og jeg kommer nok ikke til å gjøre det igjen.

–Si ikke det, sier Lønn.

Jeg tar bilder av statuetten. Jeg plukker den opp fylt med en ung manns ærefrykt.

Bare sett den på gulvet der, sier Lønn og peker i retning vedkurven. Ingen kan beskylde ham for å være glorete. Nordisk råds litteraturpris, som han fikk for novellesamlingen «Hva skal vi gjøre i dag? og andre noveller», ligger i en skuff. Men betydningen av priser for forfatterskapet hans prøver han ikke å stikke under stol.

 

–Det betyr jæklig mye i et forfatterskap, det gjør det helt opplagt. Det kan ikke diskuteres. Det betyr publisitet, det betyr oversettelse, penger, enkelt og greit. Man skal jo leve av dette her.

I det henseende har Nordisk råds litteraturpris gitt han klart mest, både prestisje på den internasjonale litteraturarenaen og muligheten til å holde foredrag omkring i Europa. Han og Else Marie har fått reist mye i løpet av sine 49 år som ektepar.

 

Noen tydelig skrivesperre kan ikke spores i forfatterskapet hans. Lønn har, siden debuten med «Prosesjonen» i 1966, vist en imponerende produktivitet. 12 romaner, 6 novellesamlinger og to skuespill har det blitt.

 

På spørsmål om hva han som forfatter tenker om kritikere svarer han følgende:

– En forfatter skal ikke tenke på kritikere.

Og når han ikke vet hva han skal skrive? Da legger han det vekk og kommer tilbake til det senere. Lønn reiser seg fra sofaen og legger flere kubber i peisen. Han sier han ikke kan tenke på at han har tusen lesere hengende over seg når han skriver. Noe anstrengt forhold til skriveprosessen har han ikke.

– En forfatter jobber ikke primært med hva vi tror eller hva vi mener, men med hva vi ser. I hvert fall gjør jeg det. Og mye av det jeg ser liker jeg absolutt ikke, men jeg skriver om det likevel, for det er jo det kunstnere skal gjøre, det er jo det vi holder på med, det er jo det vi kan, for å si det sånn.

 

­– Så det du ser er det viktigste?

– Ja, det er jo det man ser som lager assosiasjoner, lager tankerekker. Det er en det en bygger videre på, og trekke ut essensen av. Og så må man forsøke å formulere det på en rimelig vettig måte.

 

[img77755_3RM]

Hans siste utgivelser har vært i romanformat, med trilogien som startet i 2001 med «Ifølge Sofia» og sluttet i 2010 med «Etter Sofia.»

 – Det begynner å bli noen år siden du utga noveller nå?

– Det er mulig det er ren giddalaushet fra min side, fordi det er adskillig mer krevende å skrive noveller enn romaner. For da må alt være «to the point».

 

Jeg hører plutselig lyder borte ved sofaen. Ved siden av Lønn ligger jordkloden og snorker. Nå er Gaia helhvit. Lønn forsetter uanfektet og lidenskapelig om novellesjangeren:

 

– Jeg tror det var Nils Johan Rud som en gang sa at en novelle er en historie som er større enn seg selv. Det står veldig mye mer enn det som står per linje. Man stuper midt inn i en handling. Og de som henger med, de henger med, og de som ikke henger med? Ja, de får ha det så godt, sier han og smiler.

Snorkingen opphører ikke. Gaia henger ikke med.

 

– Og nå: spørsmålet om 36'er-modellen har planer om å pensjonere seg?

 

– Jeg kommer ikke til å slutte å skrive. Det har jeg ikke tro på. Jeg kommer ikke til å sitte og glane i en sofa. Det fungerer ikke sånn. Det er for interessant til å slutte med.

 

Gaia sover forsatt. Jeg lurer på hva hun ser.