- Vi kan få inn pasienter som bare har tre hull som behøver fylling. Andre kommer inn og har nesten ingen tenner som kan brukes, og må ha alt nytt, Astrid Engan Mehl, Avdelingsleder ved Slottet tannklinikk i Kristiansand.

TOO er et tilrettelagt tannhelsetilbud for de som lider av odontofobi. I 2011 opprettet helsedirektoratet denne ordningen for å hjelpe personer med sterk angst for tannbehandling, inkludert tortur- og overgrepsutsatte. Allerede i år har Agder fylkeskommune mottatt 80 nye pasienter til behandling innenfor TOO.

- Det er jo de færreste som synes det er gøy å gå til tannlegen, men det er ikke det samme som å ha odontofobi. På vår tannklinikk har vi to tverrfaglige team som jobber rundt 20 til 40 prosent med TOO pasienter. Hvert team har en tannhelsesekretær og tannlege som samarbeider med en psykolog som jobber på tvers av gruppene. Samme ordning har de på Grimstad tannklinikk, forteller Mehl til Sørnett.

Eksponeringsterapi er stikkordet her.

- Det er kjempeflinke folk som tar imot disse pasientene når de kommer inn i denne ordningen. Etter de har gått gjennom eksponeringsterapi vil de da bli henvist videre til tannbehandler-team. Da er det tannleger rundt på de forskjellige klinikkene i fylkeskommunen som tar imot pasienten.

Hun forklarer at når de er ferdig eksponert i det tverrfaglige teamet, skal de være klare til å kunne ta imot vanlig tannbehandling.

- Det er ikke sånn at de kommer inn og skal få et sånn Hollywood-smil, det er ikke Jürgen Klopp som er målet. Målet er at man skal få til et godt resultat som gjør at pasienten kan motta videre munnpleie og kan smile.

I Agder er det fylkeskommunen som har hele ansvaret for å håndtere TOO-tilbudet. I år mottok de et tilskudd på 7,7 millioner fra helsedirektoratet for å drifte ordningen.

- Det er lange ventelister i hele landet. Hos oss er vi oppe i halvannet år før man får time og vi jobber mye med å få ned ventelistene. Akkurat nå er vi i ferd med å inngå avtaler med private tannleger, som vi håper vil hjelpe, sier Mehl.

Bent Schøgren Storå er kliniker og psykologspesialist. Han jobber med pasienter i Agder hvor han blant annet gjennomfører inntakssamtaler for å vurdere hvem som har rett til å få hjelp gjennom TOO. For mange som trenger hjelp med odontofobi i Kristiansand er han det første leddet i behandlingsforløpet.

- Mellom en tredjedel og halvparten av de som kommer til oss har overgrepserfaringer. Oftest handler det om orale overgrep og ofte har det skjedd i sammenheng med oppstart av tannhelse. Alt med munnen har blitt farlig, og norsk forskning viser at 60% av de som har vært utsatt for overgrep og lider av tannhelseskrekk, ikke er klar over sammenhengen, sier Storå.

Han peker på at rundt halvparten til to tredjedeler ikke har noen volds- eller traumeerfaringer, men for eksempel har dårlige erfaringer med skoletannleger. De møter nesten ingen som har opplevd tortur.

- Veldig mange av våre pasienter er godt voksne som ble plaget av skoletannlegen for 50 år siden, og som ikke har gått tilbake til behandling siden. Veldig mange som har unngått tannbehandling har enorme smerter, og når de til slutt kommer så er rehabilitering av tannkjøttet en kjempejobb.

Det er en «vicious cycle».

- Når du er redd og unngår tannlegen så vil du få veldig vondt. Det skaper enda mer frykt for å gå til behandling, fordi man vet det vil gjøre mer vondt. Mange får dårlig ånde og da kommer man inn i en fase av enorm skam.

Det er mye skam rundt munnhelse. Storå mener det kommer av at munnen er veldig viktig for kommunikasjon.

- Vi ser hverandre inn i øynene og vi ser på munnen. Alle vet hva et smil betyr. Når man ikke kan smile, så føler man seg lite verdig fordi man ikke har klart å ta vare på tannstatusen. Folk er ikke i stand til å gå på date fordi de ikke kan smile. De forteller oss at når de åpner munnen føler de at de ser ut som narkomane.

Pasientene får en ny start.

- Det å få tilbake evnen til sosial kommunikasjon, det å kunne smile, er kjempepopulært blant pasientene. Da kan de få seg kjæreste og få seg jobb. De kan komme seg i gang med livet på en annen måte enn når de ikke kan åpne munnen.

Nesten alle får det til!

- Det er mer komplisert når man har opplevd overgrep og vi bruker lengre tid på dem, men de aller fleste får det til. Angst er unngåelse. Hvis du får samme reaksjon av å se en mann løpe mot deg med øks eller hagle som når du tenker på å gå til tannlegen, så har du angst. Det er en redsel som ikke er reelt farlig, men som er like sterk.

Man må stå i frykten til det blir kjedelig

- Så det å møte det man er redd for er heroisk. Folk blir svette. Alle gråter, noen kaster opp. De står i det til de trener hjernen sin til at det ikke er farlig. Det hjelper å møte det man er redd for, og stå i det. Det vi vet i norsk kultur er at hvis man er redd for hesten så må man opp å ri. Det vi ikke vet, er at man må ri til man kjeder seg.

Endre Thompsen er en sørlending som har vært veldig åpen om sine erfaringer rundt odontofobi. I bloggserien «Tanndagboken», på Skjærgårdsposten, dokumenterer han egen behandling. Øverst på bloggen står det: «I oppveksten var jeg egentlig nokså flink med tennene. Jeg pusset dem og jeg gikk til de avtalte kontrollene. Jeg kan heller ikke huske at det var en traumatisk hendelse som skulle resultere i tannlegeskrekk, men likevel ble et besøk i 2002 det siste besøket hos den lokale tannlegen.»

- Det er et problem som utviklet seg gradvis i sammenheng med en angstlidelse jeg har, forteller Thompsen til Sørnett.

Han skriver på Skjærgårdsposten:

«I flere år har jeg skammet meg for å smile, i frykt for at andre skulle se tennene mine. Nå skulle jeg la en tannlege studere dem på kloss hold.

Jeg kikket utelukkende etter bekreftelser på at tennene mine er ødelagte, mens Tannlegen, med sin rolige og positive stemme, gikk gjennom løsningene.»

To uker senere skriver Thompsen:

«En ting er angsten for å la andre mennesker operere rundt inne i munnen min, men også motivasjonen har det skjedd noe med den siste tiden.
Jeg har plutselig fått et ørlite håp om at jeg en vakker dag kan smile uten å holde munnen lukket.»

- Frykten er brutal, men den har lite kondisjon, forteller Thompsen til Sørnett. Man må gå inn i det som er skummelt og så stå i det. Det er slik man overvinner den.

I det siste innlegget fra 19. mai deler han hvor langt han har kommet med behandlingen:

«I dag satt jeg sammenhengende to timer og et kvarter i stolen, og tårene som jeg kjente sprenge på, var tårer av stolthet, mestringsfølelse og takknemlighet.»