Slik har nasjonen vår blitt, vi skyr unna problemer og stenger oss inne i vårt stille sinn. Hvis det ikke angår oss, bryr vi oss ikke. Ja, så gjør jeg kanskje feil ved å dra alle over en kam, for det kom da tross alt et par stykker for å hjelpe denne jenta.

Jeg snakker om de tyve, tretti andre, som kun kastet et kort blikk på jenta og gjerningsmennene, før de ruslet videre med konsentrasjonen på seg og sitt. Dette er de samme menneskene du finner på bussen, nistirrende ut av vinduet, livredd for å møte blikket til en av medpassasjerene. De samme tomme sjelene som kun snakker med fremmede hvis det er helt nødvendig, og som velger ståplass på trikken fremfor å sitte ved siden av en ukjent person.

Dette er kanskje ikke noe særegent Norsk fenomen, men det er i alle fall sterkt fremtredende her i landet. Hva er det som gjør at folk ikke bryr seg om sine medmennesker lenger. Hvorfor går ikke to, tre sammen og holder fast denne voldsmannen til politiet kommer.

Jeg sto en gang i en storby i England og leste et kart når en mann kom bort å spurte om jeg trengte hjelp. Det kan ha vært tilfeldig, men jeg er redd det ikke var det. Jeg er redd Norge ligger et hakk bak på medmenneskelighet. Bare det at jeg husker denne episoden nå, hele fire år seinere forteller ganske så mye.

Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg, husk at det kan være deg som ligger livløs i gata neste gang. Vil du ikke da at noen skal gi deg en hjelpende hånd?