- Det var sang, det var latter, det var hurrarop! Det var vifting med det norske flagget som man måtte gjemme vekk i fem år.

Det sa Arne Eilertsen (92) i sin tale, under torsdagens markering av frigjøringsdagen på Torvet i Kristiansand. Etter fem okkupasjonsår med flaggforbud, kunne støvet børstes vekk og flagget endelig heises til topps. Under årets markering var det i likhet med 8 mai. 1945, ingen mangel på nasjonens farger.

Se flagghavet her:

Eilertsen var en av hovedgjestene under årets feiring, og det er ingen tilfeldighet. Sammen med Erik Fredheim talte de om blant annet Eilertsens fortid. Mannen med kongens fortjenestemedalje har nemlig en historie som ytterst få i dag kan sammenlignes med.

- Krig er ingen løsning for en lykkkelig verden

Dagen før folkefesten på Torvet, befinner Eilertsen og Fredheim seg i en annen sørlandsby for å prate til flere skoleelever. De har tatt turen til Arendal, rettere sagt Arendal kino. I forbindelse med Barnefilmfestivalen som holdes denne uken, representerte de begge freds- og menneskerettighetssenteret Arkivet i Kristiansand. Flukten over grensen var filmen som ble vist, og både før og etter filmen pratet Eilertsen og Fredheim om det å leve i krig, noe også tematikken i filmen stor grad dreier seg om. Etter spørsmål fra Fredheim om hvordan det var å være barn under krigen, forteller Eilertsen:

- Krig er ingen løsning for en lykkelig verden. Krig skaffer bare ondskap og uvennskap mellom ulike mennesker.

Etter Fredheim og Eilertsens historietime foran en nesten fullsatt kinosal av syvendeklassinger, går turen videre til Arne Eilertsens valg av cafe. Ut ifra Sørnetts reporter sin observasjon, vet den snart 93-år gamle veteranen hva han vil ha, og hvor han vil ha det. Det tar derimot ikke lange tiden før Eilersten blir stoppet opp av en skoleklasse som for kun noen minutter siden forlot kinosalen. Det var flere spørsmål som skulle stilles, og Eilertsen svarte med glede.

En 5-minutters gåtur i solskinnet senere, har Arne klart å finne en cafe som han vet serverer boller og kaffe.

Mangel på mat

Med kaffekoppen full og en solskinnsbolle på tallerkenen virker Eilertsen fornøyd. I dag har han mat på tallerkenen, men sånn har det ikke alltid vært. Under krigen forteller Arne at han var nødt til å stjele mat. Det var mangel på mye, og mat var en av de:

- Det var et spørsmål om å overleve. Det er fortsatt mange barn som går sultne til sengs i dag, men utgangspunktet var helt forskjellig, forteller Eilertsen.

Blant annet stjal Arne og barndomskameratene hans brød fra en vogn som kjørte med tyske soldater på én side, og sovjetiske krigsfanger på den andre. Arne og gjengen gikk på den siden russerne satt og sier selv han er ganske sikker på at en av fangene må ha sett han. De fikk uansett med seg brødet og slang seg på syklene. Men det skjedde mer enn bare brødtyveri som Arne Eilertsen ikke kan glemme.

"Skrekkens hus"

I 1945 ble tolvårige Arne Eilertsen tatt inn til avhør hos det som ble omtalt som "Skrekkens hus", men som i dag har blitt bevart og eies av Arkivet freds- og menneskerettighetssenter. Arne og tre andre gutter hadde kommet over det som ble kalt for Helvetshola, men ikke meldt inn om dens eksistens. Helvetshola var nemlig et dekkksted for nordmenn på flukt, og det var nok grunn til å ende opp i avhør.

Hva husker du best fra da du satt inne?

- Det var veldig mye redsel. Jeg gråt mye. De skrudde også av og på lysene, og det kunne skje når som helst. Redselen lå i det at man ikke visste når lyset ville være på eller av.

Her satt Arne Eilertsen i to dager, før han til slutt ble sluppet ut, med hjelp av hans daværende lærer:

- Det var læreren vår, Andreas Haddeland, som tok jobben med å få oss ut, fortelles det med et smil om munnen, og en nå tom tallerken.

To av elevene som fikk være vitne til Arne Eilertsens unike barndomshistorie på Arendal kino, var Thor August Irula (11) og Sima Alkhateb (12) fra Stinta skole:

- Måten Arne snakket på gjorde at man ble veldig nysjerrig på hvordan det var når han ble låst inne på Arkivet, forteller Thor August.

Sima sier seg enig, og legger til at det er veldig rart at han var på deres alder under oppholdet på Arkivet:

- Det er veldig skummelt å tenke på.

Arne forteller bestemt til Sørnett at han aldri åpnet seg ordentlig til hverken kone eller barn, om hva han opplevde under krigen. Han hadde en innstilling om at de ikke skulle få oppleve det samme, og synes selv det han gikk igjennom ikke var noe leven rundt. Under oppbygningen av Arkivet i 1998, fikk Arne derimot en telefon som ville endre han. Han fikk spørsmål om å være med på oppbygningen av Arkivet, og bidra som et tidsvitne til å fortelle sin historie. Dette takket han ja til. I dag sitter han i rådet i Arkivet, i tillegg til å være en av de største bidragsyterne til stiftelsen. For som han sier:

- Dersom vi glemmmer historien, som ligger bak oss, så må vi kanskje leve den om igjen.