Ikke nok med at de er utformet slik at de skal være tilnærmet uleselige for alle som ikke har mangfoldige år med jusstudier på CV-en, så krever de at du har tid til overs i en travel hverdag, som du er villig til å bruke til å lese utallige setninger som denne:

"Du gir Snapchat en verdensomspennende, evigvarende, avgiftsfri, underlisensierbar og overførbar lisens til å være vert for, lagre, bruke, vise, reprodusere, modifisere, tilpasse, redigere, publisere og skape avledende verk fra, offentlig utføre, kringkaste, distribuere, syndikere, fremme, utstille og offentlig vise det innholdet i en hver form og på en hver mediekanal eller distribusjonsmetode (nå kjent eller senere utviklet)."

Det hersker liten tvil om at sluttbrukeravtaler er designet av selskapene for å forhindre erstatningskrav, skjule at du gir fra deg grunnleggende rettigheter, og for å gjøre deg sint og forbannet når du bare ønsker å bruke appen du nettopp har oppdatert i ti sekunder, før du fortsetter med alle de oppgavene som livet har en tendens til å kaste din vei.

Men det å godta disse avtalene er ikke bare et hverdagslig irritasjonsmoment. En og annen gang velger disse selskapene å snike inn formuleringer som du bør være oppmerksom på. Som Snapchat valgte å gjøre ved forrige oppdatering. Som blant annet Facebook, Twitter og LinkedIn har gjort tidligere.

Instagram prøvde seg også på en formulering som gav dem rettighetene til å selge bildene dine. Det ble møtt med et hav av kritikk, og resulterte i at formuleringen ble fjernet, og at grunnlegger Kevin Systrom måtte ut å benekte at de noensinne hadde hatt planer om å stjele brukernes bilder for sin egen vinning.

Det bør ikke komme som noen overraskelse at det nettopp er disse gratistjenestene som er pionærer på Orwellske sluttbrukeravtaler. To milliarder mennesker bruker sosiale medier på verdensbasis. Å selge din informasjon, dine bilder, statistikk over ditt bruksmønster og så videre, er ofte eneste inntektskilde for selskapene ved siden av annonseinntekter.

«Hvordan kan dette være gratis?» er et spørsmål vi må stille oss selv. Følg pengene rett og slett. Vi er naive om vi tror at disse selskapene ikke er villige til å utfordre de etiske grensene for å gå i profitt. Og når vi nekter å betale for tjenestene, samtidig som selskapene med base i USA er lovpålagte til å drive med profitt som formål, så må vi nesten ha litt forståelse for at selskapene tøyer grensene for hva som er etisk riktig.

Det som vi ikke bør akseptere i det hele tatt, er det faktum at mange av disse selskapene deler dine filer, samtaler, e-post, informasjon om når du logger deg på og så videre med amerikansk etterretning. Det er en foruroligende utvikling, at flere og flere private selskaper som lover deg sikkerhet, snur seg rundt og gir din informasjon videre til et høyteknologisk etterretningsapparat verden aldri før har sett maken til.

Saken fortsetter under bildet

Min generelle oppfordring er å følge pengene. Ikke i den betydning at du velger penger fremfor andre ting, men at du tenker over hvem som tjener penger og hvordan de tjener dem. Vær spesielt oppmerksom dersom noe tilbys gratis; det som virker for godt til å være sant, er som regel det! Og til slutt, ikke aksepter at norske myndigheter bøyer seg for multinasjonale selskaper eller andre lands etterretningstjenester. Spesielt ikke når disse viser seg å være styrt av korrupte sjarlataner.