“En (u)salig mix av rock, teater og urban shamanisme” lød annonseringene av onsdagskvelden på Charlies.  Ivar Mykland slo seg definitivt løs.

Om en ikke har peiling på hva urban shamanisme er, er det store muligheter for at en blir litt paff idet en får se og høre det. 

-Jeg kan ikke synge, sier Mykland overbevisende.

 Likevel synger han som bare det, i mangel av et bedre dekkende begrep . Det kommer lyder og ord i hviskende, hylende og nynnende former.

 Charlies er helt fullt, og det er voksne i alle aldre. Mykland lirer av seg grimaser etter grimaser, men det er ikke bare ansiktet han vrir. Hele kroppen vrenges frem og tilbake, og det ser litt ut som om en demon har overtatt kroppen hans. Blikket er direkte samtidig som det er utrolig fjernt.  “Yooou… and yooou!” synger han på skremmende vis mens han vrir hele ansiktet og lar grøsseraktige toner  få spillerom mellom ordene. Han forhekser nesten hele publikum, med unntak ev et par stykker av den litt yngre garde. De ler så de rister, men prøver å skjule det. Resten ser ut som de har blitt med over til Myklands univers.  

Sørnetts utsendte får bli med ned i kjelleren for en prat etter konserten. Mykland slenger seg ned i en sofa, og begynner på kveldsmaten. De planlagte spørsmålene ble meningsløse allerede få minutter etter konsertstart, så det hele blir mer en spontan samtale.

 - Jeg ville gjøre noe nytt. Synge kan jeg ikke, så det overlater jeg til de som får det til. Selv om jeg er vokalist, er jeg ikke sanger, sier han etter noen tygg.

 Ifølge trashpop.no er Mykland en av landets sterkeste scenepersonligheter.

På 80-tallet var han medlem i det industrielle kultbandet Munch. Utover 90-tallet fortsatte han med multimediaprosjektet Kristiansand Kunst Kommando (KKK) som utforsket musikk, film, performance og teater.

 - Om det ligger noe i at forkortelsen blir KKK? Nei, vi tenkte faktisk ikke over at det ble litt rart før navnet var fastsatt.

 I fjor kom han solo på scenen for første gang på ni år, og ambisjonene er på plass.

- Jeg vil at folk skal glemme alt annet der og da. Dette er det radikale ytterpunktet til performancekunst. Øyeblikket er det viktige, det er ikke noe budskap eller noe man skal tro på i ettertid.  

Ifølge en av de mange fremmøtte klarte Mykland å få til akkurat dette;

-Jeg ble helt satt ut, sier Bjørn M. Berg