I dag er det norgespremiere på den nye filmen til M. Night Shyamalan "Knock at the cabin", en regissør som tidligere har servert oss klassikere som "Split" og "den sjette sansen". Når en inntar kinosalen for å se en film produsert av M. Night Shyamalan, er det alltid like spennende om han tryner fullstendig eller serverer oss et psykologisk drama verdt å bruke tiden på.

I filmen basert på boken "The cabin at the end of the world" møter vi snart åtte år gamle Wen (Kristen Cui) som ferierer på en leid hytte i skogen med sine to fedre Andrew (Ben Aldrigde) og Eric (Jonathan Groff). Wen er i full gang med å fange gresshopper da en topptrent hunk av en mann dukker opp ut av intet og kontakter henne. Han introduserer seg selv som Leonard (Dave Bautista). Han utrykker ønske om å være vennen til Wen, men er tydelig preget når han forteller om hva han snart skal gjøre. Leonard blir fort akkompagnert av det han omtaler som kollegaer. Sykepleieren Sabrina (Nikki Amuka-Bird), kokken Adriane (Abby Quinn) og gassarbeideren Redmond (Rubert Grint). Det blir ikke mindre alarmerende når hver av dem bærer hjemmesnekrede våpen som like gjerne kunne dukket opp i "Ringenes herre".

Leonard fremstår tydelig som leder av gruppen. Han er rolig, meget vennlig og er oppriktig lei seg for at han stiller denne familien overfor det største ultimatum. Leonard og hans fire "kollegaer" forklarer at verden kommer til å gå under med mindre Eric, Andrew eller Wen frivillig ofrer seg for menneskeheten. Den lille familien blir bundet fast til stoler og får beskjed om at hver gang de svarer "nei" til å ofre seg, vil Leonard og kollegaene slippe løs en pest på verden.

Eric og Andrew tenker fort at dette angrepet bygger på et homofobisk motiv, men endrer seg til fort til å tro at Leonard og gjengen er en del av en absurd dommedagskult med alvorlige vrangforestillinger.

Mangler sjel

Konseptet har godt potensiale, men filmen feiler på å bygge opp spenning. Filmen har bare to mulige utfall. Enten så snakker Leonard og kollegaene sant, og menneskets overlevelse står faktisk på spill, eller så er de alvorlig mentalt syke. Regissøren prøver hardt å spille på følelsene hos mottaker uten å gi dem noe form for grunnlag. Filmen berører tema som i utgangspunktet ville lagt trykk på tårekanalen hos samtlige, men feiler når tatoveringene til Leonard blir mer interessante enn handlingen som utspiller seg.

Etter å ha sett filmen sitter man igjen med ett inntrykk av at det som utspilte seg på kinolerretet er en blanding av lavt budsjett og tilnærmet ingen interesse for å produsere en god filmopplevelse. Desto verre blir det da når man vet at filmen hadde budsjett på 20 millioner dollar (200+ millioner kroner).

Jeg hadde større forventinger til en film med et så bunnsolid konsept og romslig budsjett.  M. Night Shyamalan spenner ben på seg selv gjennom hele filmen. Utfallet blir for forutsigbart og for meg fremstår dette som en film uten sjel, hvor en ikke har har vært selvkritisk nok til å vurdere om dette egentlig holder mål. Det gjør det hvert fall ikke for meg.