Se for deg to sørlendinger komme ruslende fra hver sin kant. De stopper og titter seg rundt. Setter seg ned på huk og knyter skolissene. Ser litt på fuglene og trekker inn den friske luften. Når de til slutt får øye på hverandre forløper samtalen omtrent slik:

- Jaaaveeeeeeel, sier den ene i noe som kjennes som en evighet.

- Seeeeee deeeeeet, repliserer den andre i et om mulig enda roligere tempo.

- Går du her å ræææægååår?

De humrer litt, blir stående å glo i noen minutter til før de rusler videre i noe som minner om en snegles tempo.

På en annen kant av landet (les: Østlandet)ville nok samme scenario forløpet seg noe sånn som dette:

- Hei!

- Hei!

Før de i rask marsj fortsetter fra A til B, i motsetning til sørlendingene som gjerne hadde stoppet innom både E, F og G før de endelig kom frem til B.  

At sørlendinger er trege kommer vel ikke akkurat som lyn fra klar himmel.  Nå er det faktisk mulig jeg er en smule inhabil når det kommer til treghet, da helst ser at ting gjøres i lynets hastighet eller raskere.

Jeg hadde bodd på Sørlandet i ganske nøyaktig fem minutter før jeg vurderte å ta løpefart og dra med meg pikkpakket hjem igjen. Trafikklyset utenfor leiligheten min var nemlig treigere enn hele Sørlandet til sammen. Flere ganger daglig risikerte jeg livet for å komme meg over gata uten å måtte vente et langt vondt år. Jeg lærte meg raskt å tromme med fingrene mot kassa når den akk så sjarmerende ekspeditøren med de bløte konsonantene bestemte seg for å slå an en prat fremfor og faktisk gjøre jobben sin. Misforstå meg rett, jeg synes også det er hyggelig å slå an en prat når jeg er på butikken, men når jeg konsekvent må gå ti minutter tidligere enn planlagt for å rekke det jeg skal begynner det å grense til irriterende. For jeg kan sverge på at minst en av følgende ting skjer:

1) På vei over Lundsbroa blir jeg gående bak tre sørlendinger som spaserer i ro og mak uten at jeg har sjans til å komme forbi med mindre jeg tar løpefart og kaster meg mellom beina deres. 2) Det er to kunder foran kassen på Kiwi, men det er kø. Saktegående kø. 3) Det berømte lyskrysset har bestemt seg for å ta en lang lunsj. Enda en.

 

Men fra spøk til alvor. Det jeg faktisk kan takke sørlands-tempoet for er at min levetid mest sannsynlig er blitt forlenget med rundt to år. All ventingen og gå-sakte aksjonene har senket blodtrykket og ikke minst stressnivået mitt betraktelig. Hvert fall så lenge jeg husker å være ute i god tid. Men det skulle vel kanskje bare mangle med tanke på all tiden jeg har brukt i kø.