Kjenner du følelsen? Du står ute i flere minusgrader og venter på en buss. Du vil bare hjem! Du fryser og nesen din renner. Du tenker på en varm stue og en kopp kakao i hånda, men på grunn av is, snø og ikke minst rutetidene til bussen blir drømmen kjapt knust. Du befinner deg tilbake i realiteten.

Vanlige rutebusser kjører på en søndag bare en gang i timen og i løpet av uka to ganger i timen. Hva slags tankegang er det? Skal jeg stå ute å fryse, eller er tanken at jeg skal gå hjem?

Tydeligvis skal jeg det, og nettopp dette gjorde jeg her om dagen. Jeg rakk ikke den ene bussen som gikk den timen. Men jeg hadde flaks, fordi jeg brukte bare rundt en time på turen hjem. Det var ikke bare snø og is som sto i veien for meg, jeg måtte også går opp noen bakker. På veien måtte jeg krype over store brøytekanter. I joggesko.

På dette punktet ønsker jeg å takke busselskapene. For denne turen ville jeg aldri ha fått hvis jeg hadde rukket denne ene bussen. Det ble jo dagens trim.

Hvis vi nå kommer tilbake til bussen, rutetidene og været, så ønsker jeg meg, og jeg be for dette hver dag, at bussene skal kjøre oftere. Hvis tanken til busselskapene er at man skal kjøre mere grønt, må bussene kjøre også oftere, slik at jeg og andre slipper å stå ute og fryse i flere timer.