Bente Sandal Olsen jobbet på sykehuset Haydom Lutheran Hospital i Tanzania i fjor. I regi av Fredskorpset og Sørlandet Sykehus dro hun sammen med mannen sin Anders Sandal Olsen og deres to barn Amadeus (1,5)og Tobias (3). 

- Det var tre fødestuer, og så en lang gang. Det var forskjellige rom for keisersnitt og fødsel. I enden av gangen var “rommet”. Der jobbet jeg, forteller Bente Sandal Olsen.

Bente jobbet med for tidlige fødte barn og de aller sykeste barna på fødeavdelingen.  På det åtte kvadratmeter lille rommet gjorde Bente i utgangspunktet den samme jobben som hun gjør på sykehuset i Kristiansand, men under helt andre forhold.  De manglet bleier, kuvøser og annet viktig utstyr for å kunne gjøre jobben sin. Der jobbet hun helt alene.  Bente følte selv at hun ikke strakk til, og forteller at hun flere ganger bare ville åpne døren og rope ut at hun trengte hjelp. 

Det fantes ingen respiratorer og Bente måtte bruke en oksygenmaske hun måtte pumpe for hånd når barna sluttet å puste.  Hun opplevde at hun møtte en slags likegyldighet blant tanzanianerne.  Når hun dro hjem til familien sin på slutten av dagen opplevde hun at kollegaer ikke hadde gjort det de skulle gjøre, og derfor mistet ett barn i løpet av natten.

[sniplet faktaboks]

Barnehjem

Bente Sandal Olsen jobbet på “rommet” i 10 måneder før hun byttet jobb og begynte på et barnehjem like i nærheten.  Da trengte hun å se glade og friske barn.  Når hun møtte tanzanianere hun jobbet med på sykehuset kunne de spørre hvorfor hun hatt forlatt dem.

- Nå orker jeg ikke være på det rommet lenger, svarte jeg og opplevde at de hadde lite forståelse for hvor vanskelig jeg syntes det var.

Selv om det var vanskelig for Bente kan hun forstå hvorfor de opplever det annerledes.

- På sykehuset døde det kanskje 4-5 barn hver uke. På sykehuset i Kristiansand mistet vi ett barn kanskje en gang i året. De jobber der hver eneste dag og ser dette hele tiden, de distanserer seg vel fra det på en annen måte enn jeg gjorde.

Selv om det til tider var vanskelig, lærte hun at det ikke alltid skal så mye til for å utrette noe. Uten kuvøser var det nødvendig å finne andre måter å varme de nyfødte barna. Ullsokker og luer var noe av det viktigste hjelpemiddelet Bente tok i bruk. De ble sendt fra Norge, strikket av frivillige.

[img23451_2RM]

Strikker for Haydom

På Moen psykiatriske dagsenter holder en av de ivrigste damene til. Hun har strikket over 100 pledd og uendelig mange sokker og luer. Strikkingen har hevet livskvaliteten hennes og hun blir tydelig rørt når hun får høre hva Bente har fortalt om strikketøyet.

[img23451_3RM]

- Å, tenk å få holde de små. Teppene er varme fordi de er av ull, og tankene mine ned dit er like varme.

Kvinnen har strikket for Haydom i omtrent 5 år og sier hun vil holde på i lang tid fremover. Haydom sykehus er takknemlig for jobben hun gjør, og mamma Kari har selv sendt flere brev for å takke for hjelpen.

- For meg er det som sukkertøy å vite at det jeg gjør hjelper så mange barn. Jeg har bedt om å få virke i det stille, men om noen har garn til overs så kom gjerne innom med det. Men det må være ull, baby ull, avslutter kvinnen.

 

[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=fncpe2XqZZA[/youtube]