Sørnett

Kommentar: Hjelp til å leve

Alarmerende mange begår selvmord under psykiatrisk behandling. Det er en vond og paradoksal sannhet.

Publisert:

I 2011 var det nesten dobbelt så mange selvmord blant pasienter som var under psykiatrisk behandling enn i 2008. I fjor tok 132 personer livet sitt mens de var under behandling. Dette viser tall fra Helsetilsynet.

At 132 personer velger å gjøre slutt på livet er tragisk i seg selv. Men at de 132 som valgte denne utveien gjorde det mens de var under psykiatrisk behandling, burde få varsellampene til å blinke. For kort tid siden fortalte TV2 Nyhetene historien om 20 år gamle Vilde som har forsøkt å ta livet sitt 20 ganger. I samme intervju forteller hun om fire bekjente som har begått selvmord mens de var inne til behandling. «Du skal få hjelp når du kommer til psykiatrien», sier den unge kvinnen i intervjuet.  Det høres selvfølgelig ut, men Helsetilsynets tall og Vildes vitnesbyrd avdekker en side av helse-Norge som ikke fungerer optimalt.

Det er liten tvil om at det finnes mange kompetente psykologer og psykiatere i Norge, men det kan virke som om det finnes en del svakheter med dagens psykiatribehandling. Dersom behandlingen virkelig fungerte, ville kanskje flere av de 132 fremdeles vært i live i dag. Tallene kan indikere at enkelte pasienter blir direkte feilbehandlet, eller ikke får nok behandling før det er for sent. Mange psykisk syke forteller at de ikke blir hørt av legene, og noen pasienter hevder de ikke blir tatt seriøst i møte med helsevesenet. Dersom en psykisk syk ikke tas på alvor kan det i verste fall få et dødelig utfall. Da er det bekymringsverdig dersom faresignalene ikke oppfattes av fagfolk i tide.
Vi skal og bør verdsette all kompetansen og kunnskapen som finnes i helsetjenesten. Samtidig kan vi ikke utelukke at også fagfolk under stort arbeidspress gjør alvorlige feilvurderinger. I noen tilfeller hører vi også pasientene si at legene «ikke gjør noe». Det i seg selv er alvorlig. Et rop om hjelp fra en som vurderer selvmord må møtes med refleks og handling, ikke en seiglivet og byråkratisk vurdering.

I dag innebærer psykiatrisk behandling ofte at pasienten må innom flere forskjellige institusjoner og flere ulike behandlere. En slik «svingdørhverdag» er ikke det de psykisk syke trenger. Helsetilsynets tall er brutalt ærlige, men sier lite om hvorfor det i 132 tilfeller ble et tragisk utfall i 2011. Årsakene kan være sammensatte, men tallene burde være høye nok til at fagfolk spør seg hvorfor så mange tar livet sitt mens de er under behandling. Det er vel nettopp denne triste utgangen de skal ha kompetanse til å avverge.

Et rop om hjelp fra en som vurderer selvmord må møtes med refleks og handling, ikke en seiglivet og byråkratisk vurdering.

 

Vi kan dessverre aldri få de 132 tilfellene tilbake, men vi kan gjøre noe for å hindre at selvmordsstatistikken for pasienter under behandling fortsetter å gå i feil retning. Psykisk syke må få rask og riktig behandling, og terskelen for å skaffe hjelp burde bli lavere. At nedbrutte mennesker skal måtte kjempe og argumentere seg fram til den behandlingen de har rett på, er fullstendig urimelig. I utgangspunktet ønsker vel ingen å dø, men noen trenger akutt hjelp for å komme på rett spor. Da må de syke møte et effektivt helsevesen som ser enkeltindividene og som snur seg fort rundt for å gi den hjelpen som trengs, når den trengs. Dit er det fremdeles et stykke igjen.