Sandy er den andre orkanen som har truffet Haiti denne høsten, den første var Isaac i august. -Flesteparten av avlingene som var igjen etter orkanen Isaac ble ødelagt av Sandy, sa statsminister Laurent Lamothe til Reuters. Orkanen spredte ny frykt i over 300.000 overlevende fra jordskjelvet i 2010. Oversvømte sykehus, knuste broer og ødelagte hjem er noe av ødeleggelsen Sandy etterlot seg. Dette skamslåtte landet har blitt rammet om igjen og om igjen av katastrofer verre enn vi kan forestille oss.

Mange er døde i Nord-Amerika, og mange er døde i Haiti. Begge steder er dette tragiske tap, men en av dem får mer oppmerksomhet enn den andre. Det var ingen livesending via norske medier fra Haiti. Dette skjer selvfølgelig fordi vi vil følge orkanen der den er, og den så ut til å kunne slå hardest til i New York. Selvfølgelig vil vi se det. Men det ligger også andre reflekser og vaner bak dette fenomenet.

De journalistiske nyhetskravene er enkle: Konflikt, vesentlighet, identifisering, sensasjon, aktualitet og eksklusivitet. Det er den tredje i rekken, identifisering, jeg ønsker å utdype. Prinsippet bak er ganske enkelt: vi vil lese om det vi kan identifisere oss med. Det er derfor lokalavisen kontakter sørlandsfamilien på ferie i New York. Det er ikke noe galt i dette, og det er fullt journalistisk forsvarlig. Nettopp der ligger noe av problemet. Å sette fokus på en familie som det går bra med blir rart når det er så utrolig mange ofre. Harde fakta: Jeg mener at 270.000 mennesker uten strøm i et par dager ikke er en krise. At New Jersey ikke har mobildekning er ikke en krise. At New Yorks innbyggere nå står i kø for å lade mobilene og datamaskinene sine er ikke en krise. Det er ingen nød i det ikke kunne oppdatere Facebook.

Jeg prøver ikke å sammenligne ulykkene i landene her, jeg prøver bare å gjøre nyhetsdekningen litt mer forståelig. Det er en grunn til at medier dekker naturkatastrofer på denne måten. Haiti har hatt ulykker før, derfor har det mistet nyhetsverdi. Det er kaldt, men det er faktisk slik det er. Øynasjonen har nå havnet i samme skuff som de ”sultende barna i Afrika”. Jeg føler mer med de som er like meg selv, derfor kan jeg enklere sette meg inn i det å ikke ha strøm enn det å ikke ha mat. Jeg skulle ønske at det var annerledes, og jeg skulle ønske vi var kommet lengre i 2012. Men så lenge de norske har det bra, så er jo allting godt.

Forsidebilde: NASA