– Er det postpunk eller er det indie? Det er liksom kjedelige spørsmål nå, sier bandets vokalist, Terence Dougherty.

Da Sørnett møtte JEJUNE, solte bandkameratene seg på en grønn sofa som nesten gikk i ett med kledningen til Vaktbua i Kristiansand.

De hadde akkurat gjennomført lydsjekk, og begynte å føle seg klare for kveldens opptreden.

Har spilt sammen i syv år

– Hvordan ble bandet til?

– Det ble til på Vågsbygd, på videregående. Så møtte jeg bassisten Sondre i fadderuka, sier Dougherty og legger til at de har spilt sammen siden 2017.

Ved spørsmål om hvordan reisen har vært, svarer Terence at det har vært både opp- og nedturer.

– Vi har jo gått fra å være 17 til å være i midten av 20-årene. Vi har flyttet, studert og jobbet. Bandet er en av de tingene som alltid er der.

Den ferske utgivelsen «Japanese Sports Car» har medbragt mye arbeid. Kvelden før spilte de på Revolver i Oslo.

– Hvordan har tilbakemeldingen på plata vært?

– Det har vært en over månen følelse, når det bare blir bedre og bedre. Spotify har pushet den på mange folk, så plutselig er halvparten av lytterne våre fra Helsinki.

– Jeg hørte også musikken vår på P3, helt tilfeldigvis! Sier vokalisten.

Fant inspirasjon i «How It's Made» videoklipp

Når det gjelder utformingen av musikken, er det Terence som står for skrivingen av låtene. Da er gitaren like viktig som pennen. Han begynte skrivingen av det nye albumet for litt over tre år siden.

– Tanken min bak mye av musikken var å lage en kollasj. Kollasj-pop. Jeg så også mye på «How It's Made» videoer som inspirerte, sier Dougherty.

Videre arrangeres låtene i felleskap med resten av bandet. Produsenten Mikhael Paskalev var med på øvingsrommet, og sto for mye av lydbildet på den nye plata.

Begynte produksjonen i et dårlig ventilert lokale

I et Instagram-innlegg takker produsenten bandet for det gode samarbeidet.

Paskalev skriver at arbeidet minte han på hvor mye han liker et dårlig ventilert øvingslokale. Der pc-en var erstattet med en kopp kaffe og en mening om musikken.

– Vi går gjennom mange filtreringsprosesser, og låtene kan endre seg mye over tre år, forklarer vokalisten.

Imens bandet forteller om produksjonen av plata, går stadig flere forbi og hilser på.

– Det virker som dere har flere venner som er her for å se på. Blir dere mer nervøse av å spille for folk dere kjenner?

– Ja, egentlig.

Hadde verdens verste publikum

For to år siden var guttene på festivalturné, hvor mesteparten av publikum besto av fremmede. Da følte de ikke like mye på nervøsiteten.

– Man blir mer redd for å drite seg ut når det er folk du kjenner, sier Terence.

Bandkameratene mimrer så tilbake til en spesiell opptreden, hvor publikummet ikke var like entusiastiske som folkemengden på Vaktbua.

– Det var verdens verste publikum… Var det i Norheimsund?

– Ja, svarer gitarist Henning Stakkland.

Der sto flere publikummere med ryggen mot scenen, selv på første rad. Alt i alt følte bandet at ingen brydde seg om opptredenen.

– Men vi spilte bra, fordi vi bare ga faen vi og, sier Terence.

– Hvilke fire ord vil dere bruke for å beskrive det nye albumet?

– Ikonisk, sier gitarist Henning.

– Melodramatisk, svarer trommis Sverre.

– Variert, sier synthspiller Simon og nikker.

– Påfugl, sier vokalist Terence.

Bandkameratene forklarer at energien er annerledes på plata, enn når de spiller musikken live.

– Live så er det bare mer er mer. Mer gøy, mer lyd! Sier vokalisten.

Lot kritikken bli del av albumet

På et av albumets mellomspill har bandet inkludert en kritisk kommentar, som de fikk av en amerikansk musiker.

– Det var en som spilte i et band på 90-tallet i Boston, sier Dougherty og legger til at de deler bandnavn.

– Når vi valgte navnet på videregående, var ikke det bandet så tilstede. Men siden da har de fått en følgerbase på nettet. Da fikk de ferten av oss, og var ikke så fornøyde, fortsetter Terence.

Bandkameratene synes kritikk er spennende, og tar det like gledelig imot som ros.

Sjanger er ikke relevant lenger

– Med alt det arbeidet med å komme inn i bransjen, er det viktig, spesielt nå med TikTok, å ha en knagg å henge seg på, forklarer vokalisten.

– Men det er corny, altså. Er det postpunk eller er det indie? Det er liksom kjedelige spørsmål nå, sier han videre.

Bandet syntes det var bemerkelsesverdig når den amerikanske musikeren sa «Postpunk? It's fucking indie!» i den kritiske kommentaren.

– Han tar jo ikke feil da, poengterer Dougherty.

Han mener alle moderne norske band kan kategoriseres som indie. Og forklarer at om man vil fremstå som et røft indie-band, så er det et postpunk-band.

– Sjanger er ikke relevant å snakke om nesten. Det handler mer om markedsføring enn det handler om musikken.

«Indie er dødt!»

Dougherty legger til at de like gjerne kunne stemplet musikken som indie, om ikke hva som helst annet. Han ser på nedbrytningen av sjanger i TikTok-verdenen som en spennende utvikling.

– Gaffa hadde rett, indie er dødt! Sier bandet køddent.

– Hvordan føles det å spille her i kveld?

– Det føles bra. Vaktbua har mye historie. Noen av de første konsertene jeg dro på var her. Da var jeg 15, hoppet over gjerdet og dro på punk-gigs, sier vokalisten.

Dette er første gang de spiller gjennom den nye plata i Kristiansand. Men bandkameratene er ikke så nervøse, ettersom de har spilt flere av låtene på andre scener i løpet av de siste årene.

Debuterte splitter ny rock 'n' roll låt

– Vi har én ny låt. Den er vi spente på å spille, sier bandkameratene.

Den splitter nye låten beskriver bandet som en røff diamant. Det er en mer avansert rock ‘n’ roll-låt.

– Vi tar det tilbake til røttene, til Springsteen og Tom Petty, forklarer Terence.

Føler seg hjemme på Vaktbua

– Hva betyr Vaktbua for dere?

– Det er som å komme hjem, sier Dougherty og mottar bekreftende nikk av bandkameratene.

Terje Pettersen, som er bartender på Vaktbua, ser frem til JEJUNEs opptreden.

– Når jeg leser postpunk så tenker jeg at det er rom for en god dag på jobb.

– Så er det folk som har spilt her tidligere. Det er gøy at de føler seg hjemme fra før, legger bartenderen til.

Viktig tilskudd i musikkmiljøet

Han sier at det blir ganske intime, men koselige, konserter i det lille lokalet. For Pettersen er det folkene som utgjør Vaktbua.

Terje mener utestedet er svært nødvendig i Kristiansands kulturelle bybilde.

– Jeg ser på Vaktbua som et veldig bra og viktig tilskudd i byens musikkmiljø, understreker han.

Til slutt røper den ansvarlige bartenderen at det er mye som skjer her utover sommeren.

– Mye klubbing, det gleder vi oss til. Og så er det konserter som passer for de fleste.

Skriver settlisten i siste liten

Det viktigste ritualet bandet gjør før en opptreden, er å skynde seg å skrive settlisten, rekkefølgen på sangene. Bandkameratene innrømmer at de alltid skriver den i siste liten.

– I tråd med tittelen på plata… Hvis dere hadde vært en sportsbil, hvilken bil ville det vært?

– Jeg tar min ultimate japanske sportsbil, Toyota GT86, sier vokalist Terence Dougherty.

– Jeg kan ikke så mye om sportsbiler, men vet om en bil som heter Lotus Evora. Den er fin, sier synthspiller Simon Bjerkeli.

– Da jeg var liten hadde jeg en svær plakat over senga mi, av en Lamborghini Aventador, forteller trommis Sverre Reithaug.

– Er det for basic å si en Porsche 911? spør gitarist Henning Stakkland.

Bandkameratene sier at framtiden for JEJUNE er lys. Men per nå kan de ikke røpe noe om verken konsertdatoer eller musikkprosjekter.

– There's plans in the works, sier Dougherty og smiler lurt.

Mot slutten av konserten snakket Sørnett med publikummerne Remco og Lisa, som var svært entusiastiske til opptredenen.

Hør hva de hadde å si her: