Hvis det nå er sånn at det er den kulturelle arven som gjør at det er færre aborter i Vest-Agder og Rogaland, er ikke det verdt å feire da? Er det kulturen i Rogaland som sier at gravide ikke skal abortere det spirende livet de har i magen? Er det bibelbelte-stempelet som gjør at sørlandets gravide velger å bære frem barnet sitt framfor å avslutte graviditeten, selv om det hadde vært gunstigere på alle måter?

Er det kulturen som skal få æren for jenta som blir født, vokser opp og engasjerer seg for verdens fattigste, og fremmer livskvaliteten for tusener? Er det kulturen som skal få æren for gutten som blir født, vokser opp, og lager musikk som oppmuntrer tusener av ungdommer til å sette pris på livet selv om det kan være hardt? Skal vi berømme kulturen for de som blir født på tross av og ikke på grunn av, og som kommer til å berøre livene våre? Skal kulturen få æren for at vi møter et annet menneske, forelsker oss, stifter familie - alt dette sammen med et menneske som "egentlig" skulle vært abortert?

Skjønner du hvor jeg vil hen? Kan vi ikke heller feire livet istedenfor å sette fingeren på utfordringene det kan være med en overraskende graviditet? Jeg skal ikke bastant påstå at jeg aldri har tenkt på abort. Jeg kan si at jeg aldri ville tatt abort overhodet. Om jeg hadde kommet i en overgrepssituasjon som hadde ført til graviditet, er det likevel lett å tenke at enkleste utvei hadde vært å tatt abort.

Men det er ikke barnets feil at det blir til.

Det finnes alternativer. Det er mulig å gi barnet bort til adopsjon. Det må uten tvil være smertefullt å bli voldtatt og bli uønsket gravid, og alle de negative assosiasjonene dette barnet ville gitt deg - helt uten det selv vil det. Det er aldri barnets feil.

Hvis vi vil kalle det kultur at flere fostre i disse fylkene blir båret frem til livet, syns jeg vi kan slå et slag for kulturen. Lenge leve kulturen!!!