[sniplet faktaboks]

Basert på en sann historie - "Kongens tale" handler om blivende Konge i Storbritannia, George VI, og Hans kamp om å mestre både talefeil og det å måtte overta tronen fra sin eldre bror, Edward VIII, som blir nødt til å abdisere etter sitt forhold til Wallis Simpson blir kjent. Simpson, en amerikansk kvinne som har vært gjennom to skilsmisser. Veiledet av den asustralske logopeden Lionel Louge, må George VI få bukt med stammingen før andre verdenskrig bryter løs og inspirerende taler forventes av en monark.

Handlingen er satt til 1930-tallet, og det synes. Små bygårdsleiligheter med knakende tregulv innredet i stil med tiåret den vil tydeliggjøre, knitrende grammofonplater, tidsriktige kostymer og annen scenografi med små detaljer gjør det til en visuelt pen og stilriktig film, med et lydbilde som passer godt. Nemlig ved hjelp av et symfoniorkester som bakteppe gjennom det hele, og som "åpner" filmen og får den til å virke større, mer episk.

Colin Firth spiller som vanlig godt. Han klarer å balansere rollen som en stammende George VI uten at det blir en parodi eller ufrivillig morsomt. Kjemien mellom Firth og Geoffrey Rush' Lionel Louge er solid og noe av det beste med denne filmen. Mye av humoren ligger i interaksjonene mellom disse to rollene - George VIs såre ego opp mot den eksentriske og lite formelle Louge, noe som vil vise seg å bli et veldig spesielt vennskap. Helena Bonham Carter støtter opp med sin birolle som George VIs kone, Elisabeth, med en leken tilnærming til en rolle som fort kunne blitt tørr og glemt i mylderet av talent denne filmen byr på. Et smart trekk, selv om det kanskje kan virke som om Elisabeth bærer preg av roller Carter tidligere har spilt.

Filmen er full av smarte, tilsynelatende ubetydelige, detaljer, med kontraster, referanser og paralleller som uthuler rollene og filmen generelt. Den tydeligste kontrasten kanskje mellom George VI og broren hans, Edward, en overraskende moderne mann for sin tid. En av de mer minneverdige er en humoristisk scene hvor George VI og familien ser en tv-sending av Adolf Hitler som taler til troppene sine, og viser kontrasten mellom disse lederne og hvor står påvirkningskraft retorikk og gode taleevner kan ha. Disse små detaljene, i tillegg til kreativt kameraarbeid og den nevnte stilen filmen følger, gjør at filmen aldri blir kjedelig å se på, rent estetisk.

En intressant, sann historie som holder på oppmerksomheten din hele veien gjennom, til tross for den lange spilletiden. Den kan kanskje beskyldes for å følge en suksessoppskrift. Pompøs, episk "period-piece" om en mann i maktposisjon med en fysisk eller psykologisk hindring, men resultatet taler for seg selv og filmen er altfor godt gjennomført til at det skal være noe å henge seg opp i. Dessuten hindrer humoren filmen fra å ta seg selv for alvorlig og bli pretensiøs. Sikkert er det at denne filmen vil ta mange av de gjeveste filmprisene i tiden fremover.

Terningkast fem.